Skip Navigation LinksOdda.kommune.no > Tjenester

"Villkatter" og andre problemstillinger rundt katter

Kommunen får en del henvendelser vedrørende «villkatter» som er til sjenanse i boligområder. Bortsett fra gaupe, finnes det ikke egentlige villkatter i Norge.

Katt - Klikk for stort bilde

 

Det som på folkemunne kalles villkatter, er egentlig «forvillede» katter. De har alle sitt opphav i en eid tamkatt, som har forlatt – eller som er blitt forlatt – av sine eiere. Men det er fortsatt slik at katteopphavets eier har eiendomsretten med alle de rettigheter og plikter som følger med.

Offentlige myndigheter kan ikke uten videre gjøre bestemmelser over for katten, uten at det er tydelige og vektige dyrehelsemessige forhold som tilsier at katteeierens ansvar blir tilsidesatt.

Dessverre tar noen katteeiere lett på dette ansvaret, slik at dyr kommer på avveie eller blir overlatt til seg selv.

Du bør ta vare på katten din ved å merke den, slik at den kan få hjelp til å komme seg hjem igjen om nødvendig. Merking vil også sikre deg mot at det i en nødssituasjon treffes tiltak overfor katten, uten at du sikres innflytelse på dette. Hvis du ikke har planer om avl, er det fornuftig å kastrere/sterilisere katten. Dette kan gjøres hos veterinær fra katten er ca. 6 måneder gammel. Kastrerte/steriliserte katter blir også gjerne mer hjemmekjære, slik at de sjeldnere kommer på avveie.

Fôrer du andres umerkede katt, eller gir den husly, overtar du fort ansvaret for katten, slik at den i lovens forstand regnes for «din». Med det følger også alle de forpliktelser en eier har overfor dyret. Kattehold forplikter både i forhold til at katten skal ha det godt, at lukt, ekskrementer og støy ikke skal plage naboer – og at man sørger for nødvendige veterinærbesøk, enten det dreier seg om behandling av sykdom/skader eller evt. avliving.

Vi vil alltid ha problemer rundt «forvillede katter» og andre katter, så lenge det finnes katteeiere som ikke tar sitt ansvar.

Det hender privatpersoner setter i gang tiltak på eget initiativ, og både fanger inn og avliver katter. Med unntak av akutte tilfeller der riktige instanser/myndigheter ikke kan nås (se avsnitt under: «skadet eller syk katt»), har man ikke rett til å ta loven i egne hender på denne måten, og det kan være forbundet både med straffe- og erstatnings-ansvar.

Når publikum opplever at katter lider eller er til sjenanse, er det ulike regelverk som berøres. Det oppleves derfor ofte uklarhet om hvem som har ansvar og myndighet til å gjøre noe i situasjonen, og hvem som derfor skal kontaktes.


Her er en kortfattet oversikt over ulike situasjoner, og det regelverk som gjelder:

 

 

 

Generelt:
• Ansvaret for dyr ligger i utgangspunktet alltid hos eier.
• Finnes det en eier, skal denne følge opp situasjonen.
• Den som ved egen beslutning/handling gir en katt omsorg og dermed skaper et avhengighetsforhold for katten, gjør seg selv til ansvarlig for katten.
• Det er viktig at mennesker ikke legger til rette for at katter kan yngle uhemmet uten at noen tar ansvar for dem, herunder at de fjerner matrester/søppel som kan gi næring til smågnagere eller kattene selv. Velger noen å fôre katter direkte, må de være klare over konsekvensene ved at de gjør kattene avhengig av seg.
• Alle har en hjelpeplikt når de finner dyr som lider. Kommer en over et dyr som lider, skal en hjelpe dyret så langt en kan, og evt. melde fra til eier, alternativt veterinær eller politiet dersom eier ikke er kjent, jfr. dyrevelferdslovens § 4.
• Derom dyr vurderes å være utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende tilsyn og stell, har man varslingsplikt til politiet eller Mattilsynet, jfr dyrevelferdslovens § 5.

 

Skadet eller syk katt:
• Finner av katten har ihht. dyrevelferdslovens § 4 en hjelpeplikt.
• Om eier ikke kan kontaktes, oppfordres finner til å ta kontakt med veterinær for videre oppfølging og evt. avliving.
• Dersom det er åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, og eier/veterinær/politi ikke kan kontaktes innen rimelig tid, kan den som påtreffer dyret evt. avlive det med det samme.
• Når veterinær varsles, vurderer denne selv videre oppfølging, herunder om katten kan oppbevares i påvente av at eier kan finnes eller melder seg, eller om tiltak må treffes direkte.
• Dersom katten avlives og eier ikke er kjent, dekker Mattilsynet kostnadene etter at veterinær sender inn eget skjema for refusjon av utgifter. Den som leverer inn katten må signere på dette skjemaet.

Tilfeldig enkeltkatt på avveier – uskadd:
• Spørsmål om eierløse dyr som ikke må avlives av dyrevelferdsmessige grunner, henvises til politiet.

Katt fra dødsbo
• Katten er en del av boet, og ansvaret påhviler evt. arvinger. Kostnader ved behandling, omplassering eller avliving dekkes av midler i boet.

Oppformering av katter der «snille mennesker» fôrer dem, og situasjonen tar overhånd
• Primært vil den som aktivt har begynt å fôre kattene, også ha påtatt seg et ansvar for disse. De har da også ansvaret for å avvikle katteholdet på reglementert måte, dersom dette blir uhåndterlig.
• Dersom kattefôreren ikke er i stand til det, bør dyrevernnemden eller Mattilsynet vurdere de dyrevelferdsmessige aspekter, og helsetjenesten vurdere forhold mht. miljø og helse. Dersom dette er ivaretatt – og dyreholdet først og fremst er «til sjenanse og provokasjon» for naboene – må naboene enten akseptere dette, eller ta saken til politiet dersom kattene er en belastning mht. generell ro og orden.
• I leieforhold (blokker, borettslag mv.) vil husleieloven regulere dyrehold. Beboere som mener andres katter er til sjenanse, kan kontakte huseier.

«Villkatter» :
• Katter som oppleves som problematiske fordi de slåss og skader andre katter eller mennesker, håndteres som «farlige dyr». Her ligger det et hjemmelsgrunnlag i straffelovens § 354, nr, 3 og 4. Ansvarlig myndighet for vurdering/tiltak er politiet.
• Det finnes ingen lovhjemmel for å fange inn og avlive «villkatter» dersom de er friske, klarer seg bra, ikke vurderes som farlige, og ikke utgjør en trussel mot folkehelsa i et område. Terskelen for å gripe inn utfra folkehelsemessige forhold er relativt høy – at enkeltpersoner opplever slike katter som sjenerende, gir ikke kommunen hjemmel til å fange inn og avlive slike katter. Privatpersoner har aldri myndighet til slike tiltak, med unntak av helt akutte situasjoner som beskrevet i avsnittet ovenfor («syk eller skadet katt»).

Katter som skadedyr for bedrifter, barnehager osv.:
• Foretak er selv ansvarlig for å beskytte sin virksomhet mot skadedyr. Virksomheten må evt. fysisk stenge av slik at kattene ikke kommer seg inn på områder der de er uønsket.
• Alternativt kan de aktivt fjerne kattene på eget initiativ dersom det er sannsynliggjort at disse er eierløse.
• Man må kartlegge årsaker til at stedet trekker til seg katter (mangelfulle søppelrutiner? tilgang på mat?), og treffe mottiltak mot disse.

Katter som dør i trafikken:
• Ihht. veitrafikkloven har den som kjører på et dyr plikt til å sjekke ut at dyret ikke lider
• Videre gjelder den generelle hjelpeplikten ihht. dyrevelferdsloven.
• Dersom dyret allerede er dødt, og oppdages i veikanten skal dette håndteres ihht avfallsbestemmelser. Saken henvises til kommunen ved teknisk avd.

Kilde/ utdrag fra deler av tekst:Mattilsynet
 

Virksomhetsleder Marit Dagestad